Det er ingen hemmelighet at mine oppdateringer har vært under minimumgrensen de siste ukene. Hvorfor? Fordi bare ordet blogg har gitt meg innvendige brekkninger. «blogg om ditt, blogg om datt», «dra dit, still opp der», «les mail, les brev» «smil her, autograf der». Det toppet seg rett og slett da blogg.no la meg for hat, og har nesten scannet bloggen min for å finne grunner til å kaste meg ut. Da jeg fikk begrensinger for hva jeg kunne blogge om så ga jeg (veldig) sakte men sikkert opp. Da jeg kollapset av stress og overareid skjønte jeg at det var på tide å legge bloggen bak seg.

Ikke at jeg har noe imot mail fra lesere, stille opp på bilder og dra på event, men jeg er bare ingen maskin. Alle hadde forventninger hele tiden, og i går skrev jeg et innlegg hvor jeg skrev at jeg legger ned bloggen, som jeg hadde planer om å poste i dag. Problemet er bare at jeg vet at jeg kommer til å angre. Jeg elsker å blogge egentlig. Jeg elsker å blogge om det JEG vil blogge om, uten å være redd for å bli kastet ut. Jeg trodde det var ytringsfrihet i Norge, men den kan dere se langt etter viker det som.

Det er ikke det at jeg vil såre andre. For jeg vet godt selv at jeg har såret mange med mine veldig personlige meninger. Mange forventer seg sikkert en unnskyldning, men det kan jeg faktisk ikke gi. Har du tatt deg nær av noe jeg har skrevet, er det sikkert en grunn til det. Jeg mener det jeg mener, bry deg eller ikke.

Nå virker dette som det avskjedsinnlegget, men nei. Da jeg begynte å skrive skulle det egentlig være det, men mens jeg tenkte at dette skulle være siste gang jeg skrev noe på bloggen innså jeg at jeg kommer til å savne det så mye. Jeg har jo blogget i over tre år! Sykt. Så det er faktisk ingen avskjed. Eller jo, det er en stor avskjed det den tullete begrensingen jeg har hatt de siste månedene. Jeg blogger om det jeg vil, når jeg vil. Ikke alle trenger å blogge likt. Kanskje jeg nå blir utestengt av blogg.no igjen, men jeg gidder ikke bry meg. Det finnes alltid .com.