Helt til nå, i dag, har jeg nesten ikke hatt på sminke. Men nå har jeg faktisk på litt, fordi jeg skal ut. Men søt er jeg uansett! :)

Folk spør meg hele tiden om hvorfor jeg bruker så mye sminke, og forteller meg at det ikke ser bra ut. Vel, tror dere ikke jeg har speil? Tror dere ikke at jeg vet hvordan jeg ser ut? Nå skal jeg iaf fortelle hvorfor jeg har brukt så mye sminke som jeg har gjort.

Først brukte jeg egentlig ikke så mye sminke, men jeg ble litt eldre og hadde på litt mer. Bare litt. Folkene der jeg bodde før hadde en trang til at alle skulle se helt like ut, ha lite sminke, og blablabla. De fortalte meg at jeg skulle ta av meg sminken, og det gjorde meg egentlig litt irritert. Jeg liker ikke at folk forteller meg hva jeg skal gjøre, mens de tror at de har retten til å bestemme over meg. Hele klassen, nei, hele skolen startet et stort samtaleemte om meg, og klikket nesten mentalt. På veldig kort tid var jeg skolens mest omtalte person, og jeg er det faktisk fremdeles. (Starten i 9.). Jeg husker faktisk at flere mennesker holt meg fast, menst de prøvde å fjerne sminken, de sprutet vann på meg – sånn at den skulle renne av, de prøvde til og med å viske den bort med pussegummi. Dermed brukte jeg mer og mer sminke.

Det var bare litt av historien, men jeg kan vel kort si at jeg brukte sminken fordi jeg var lei av at alle skulle være like, at man ikke selv skulle ha retten til å bestemme over sitt eget utseende og at selv venner svikter en, fordi at man ser anderledes ut. Men det har faktisk vært litt gøy å se hvor dømmende så mange mennesker er mot mennesker som bruker litt ekstra sminke. Med eller uten sminke, man er fremdeles samme person.