I det siste har jeg tekt kraftig. Jeg har tenkt på meg selv ikke mist, og jeg tror jeg har oppnådd nirvana. Jeg mener det. Fordi nå har jeg ingen andre forbilder. Det er bare jeg og meg selv som jeg ser opp til, og det er utrolig opplysende bra. Jeg kan ikke forklare det, men tenk å se opp til seg selv? Uansett hva jeg gjør, så er det det beste uansett. Om jeg bestemmer meg for at alle jenter med sko str over 38 er teite, og skriver ett innlegg om hvor stygt det er med jenter som har store føtter, trenger jeg ikke tenke på at «Nei, sånn ville ikke mitt forbilde gjort.» – For hun gjorde det jo! Utrolig behagelig.

Når det er sagt skjønner jeg selv at jeg ser opp til meg. Jeg er søt, snill, pen, god, grei, kul, blondine, blå øyne,SMÅ føtter, rette tenner, utrolig bra.. Ja, sånn kunne jeg holdt på i timesvis, men det skal jeg ikke. Jeg prøver bare å få frem et poeng. Go me :)

Men så lurer jeg på en ting, alle er vel for at jenter skal ha små føtter? Jeg for min del kunne ikke blitt mer enig med meg selv om at små føtter er best på jenter.