Jeg fikk vite i går (?) at Obama hadde vunnet fredsprisen, pluttselig diskuterte de det i klassen, og jeg visste ingenting om det, for jeg følger ikke med på sånne nyheter. Men uansett, jeg vet jo nå at han vant, hvorfor han gjorde det og bla bla bla. Jeg tror ingen i klassen min syntes at han fortjente den, men jeg gjør faktisk det, jeg. Han kom rett inn et kaos, og har hatt optimismen oppe, hatt fokus og jobbet for fred. Og det var jo fredspirisen han vant. Dessuten så har han jo vært snill hele livet, det finnes jo mange historier om ting han har gjort av godhet.

Okey, han fikk den tidlig, de kunne kanskje ventet til han hadde sittet kanskje to år som president sånn at de så at det virket, men jeg synes han fortjente den likevel. Han er en sånn søt kosebamse man har lyst til å bare klemme. Dessuten digger jeg at han er den første presidenten med mørk hud.

Obama fikk fredsprisen uten at de vet for sikkert at det virker. Vel, det gir meg glede. Jeg er også en bra person, «1 krone»-prosjektet mitt er jo også for fred og mot fattigdom. Om ikke så mange år er det kanskje mulig at jeg også får fredsprisen, med tanke på at jeg og obama er ganske like – vi er positiver og har ideer for verden. Ah, jeg burde bli president også!