Alle har jo hørt om 22. Juli, og det er jo blitt en dag alle kommer til å huske – i hvertfall i Norge. Det er jo også en dag man helt sikkert gjerne vil markere, da de fleste også kjente noen som gikk bort, eller kjente noen som kjente noen. Norge er jo så lite! Jeg føler i allefall at jeg har et behov for å ikke bare sitte hjemme, gå på café, sole meg og shoppe den dagen. Det er jo en dag man egentlig ser på som rimelig trist. 

Etter en begravelse er det ofte en sammenkomst, som ikke alltid trenger å være så veldig trist. Nå har ikke jeg vært i mange begravelser, kanskje bare 3-4, men mitt inntrykk er at det slett ikke trenger å være trist på den «festen» etter en begravelse. Det har jo kanskje noe med at man som avdød vil at de nære og kjære skal fortsette livene sine og ha det bra – ikke bruke dag inn og dag ut på å sørge. Jeg vil i hvertfall ikke at folk skal sitte og gråte i min begravelse. Jeg vil at de tenke på de fine minnene, og heller smile enn å gråte. Og sånn tror jeg faktisk ofrene fra 22. Juli også tenker! Siden det faktisk døde så mange den dagen, burde man lage en stor sammenkomst/»fest» hvor vi hedrer de avdøde. Nesten som 17. Mai! Flaggene opp, kanskje ikke akkurat bunad, men ja. Dere skjønner sikkert poenget. Bare en tanke, men det hadde jo vært en fin markering.